Livet på jussen og savnet etter venner

En ny epoke i livet har begynt, og jeg har nå fått føle studentlivet på kroppen i 5 uker (tror jeg?). Livet på jussen er storartet, og jeg har blitt kjent med mange greie folk.

Etter jeg den 27. august flyttet inn i min hybel ved Samfundet, har jeg innrettet meg ganske bra, selv om det fortsatt står en pappeske med høyhælte sko foran klesskapet. Møtet med mitt nye bosted var fint, etter å ha hørt mange historier om studenter i trange, nærmest ubeboelige, dyre hybler, skal jeg være ærlig og si at det var en liten frykt som levde i meg før jeg flyttet inn. Det første som møtte meg da vi kjørte nedover med flyttelasset var et fint område med både "lekeplass" og basketballbane rett ved siden av huset. Og da jeg vridde om nøkkelen og åpnet døra til mitt nye rom, visste jeg at jeg kom til å trives her.

Det første min far utbrøt da vi kjørte inn gata der jeg nå bor, var at dette nærmest ser ut som en studentghetto. Og det er sant. Det som møter meg når jeg skal gå på butikken som ligger ett minutt unna, er studenter med Dahls i posen og en frysepizza under armen. Og i helgene hører jeg folk utenfor med all slags dialekter og nok med promille i blodet, på vei til Samfundet. Dette er studentlivet, og jeg liker det slik.

Men den nye epoken jeg har inntredd, fører også med seg ulemper. Noen av mine beste venner har forlatt byen for å dra til militæret eller tilbringe året på folkehøgskole. Nå er det ikke lenger en Robin som ringer meg klokka 23 om kvelden for å spørre om jeg vil bli med ut og kjøre. Ingen Hogne som inviterer vennene på rødvin og konjakk nede i hybelleiligheten sin (ja, jeg er nok den eneste i gjengen som faktisk verdsetter den drikken Hogne kjøper:P). Men når høstferien kommer, blir det et bra gjensyn med greie folk!